Så siste julekalender ut fra NRK handler om et barn med en mor som har kreft. Dette, og bruken av døde eller syke mødre som virkemiddel generelt, har ført til reaksjoner fra barn og foreldre som mener at julekalendre ikke er rett sted for så alvorlige tema, og for den saks skyld at syke og døde foreldre i historier om barn kanskje begynner å bli et litt tynnslitt og lettvint måte å få oss til å bry oss om hovedpersonene på:

I fjor talte imidlertid Aftenposten over, og ga meg rett: De fant at mødre dør hundre ganger oftere i barnelitteraturen enn i virkeligheten. Og ser man etter, tar uforholdsmessig mange av barnedramaene livet av foreldrene til hovedpersonen.

Dette har igjen ført til reaksjoner som… i grunnen bærer preg av at de ikke svarer på selve kritikken. Alt fra lærere og pedagoger til opprørte kommentarfeltforeldre kom med kjepphestene om at vi pakker inn barn i bomull, at de må tåle lære om livets harde realiteter, og at TV-serier er en super måte å introdusere barn for vanskelige tema.

Nå gikk vel aldri kritikken ut på at man skulle pakke barn inn i bomull, skåne dem fra livets harde realiteter, og så videre, som mange hevder, men at julekalendre kanskje ikke er 100% riktig sted for alvorlige tema som kreft, og for den saks skyld at syke/døde foreldre i historier om barn kanskje er et litt for tynnslitt og lettvint virkemiddel for å få oss til å føle med hovedpersonene.

Jeg tror og håper at de aller fleste vet at barn tåler veldig mye, og både fortellinger for barn og undervisningsopplegg i skole og barnehage dekker jo også et vidt spekter av tema, ulykker, krig, sykdom og død til rus, vold og overgrep, og for den saks skyld klimakrisen barna må vokse opp i, for det meste uten at noen hever et øyenbryn. Da blir hylingen om at kritikere av kreft i julekalendre vil «pakke inn barn i bomull» bare en stråmann.

Det er mer enn nok rom for å lære barn om alvorlige og viktige tema resten av året, og heldigvis finnes det allerede veldig mange bøker, filmer, TV-serier og undervisningsopplegg som gjør nettopp det. Da kan vi la julekalendre være julekalendre –koselige serier på 24 episoder som familien kan slappe av med. Favoritten min da jeg var liten var Amalies Jul, hvor det mest dramatiske som skjedde var at en gutt falt av hesten, og at det brøt ut pipebrann (som raskt ble slukket). Ingen dyp lærdom om dødelig kreft, bilulykker eller overgrep der, altså, men det gikk også faktisk helt fint.